88.

da min far dreiv med sau

vekslet han annenhvert år

å ha sju og åtte søyer i fjøset,

og han greide seg bra med det.

nå hadde far min også to kuer og tre høner..

de sier at for at jeg

skal kunne leve av sau

må jeg ha iallfall to hundre søyer

med to lam hver,

med ofte flere, både tre og fire.

jeg spør meg selv,

faren min var både stor og feit,

mens jeg er liten og tynn,

hvordan kunne han slippe så billig unna

åt vi ikke mat da jeg vokste opp?

Så hva har blitt billigere,

og hva har blitt dyrere?

alle forstår vel at han produserte mindre enn meg?

Men så sier de, vi har høyere levestandard,

vi skal ha mere, vi krever mere.

Men herregud, jeg krever jo ingenting

utenom å få leve

og ha kjøtt og melk på bordet,

omtrent slik som han hadde det?

Å, hvem har laget denne standarden

det er ikke meg,

ikke er det sauene mine heller,

og ihvertfall ikke

bøndene på haiti.

Fra "100 sauedikt", dikt nr 88.

Mitt liv...

Nå ble dette ei  litt "dramatisk" overskrift. Men det er det ikke. Det nye henger alltid fast i det gamle. Og vi små mennesker som prøver å leve våre liv så godt det lar seg gjøre, føler kanskje ofte at vi ikke alltid får tatt grep.

 "92".

Jeg har begynt med sau

for jeg vil lære å dikte igjen,

igjen vil jeg bli et liv på denne jorda

som puster gjennom alt som er,

lar meg leve mitt  liv

lar meg kjenne min verden,

lar meg se med egne øyne,

lar meg sanse med eget  sinn

lar meg berøre med egne hender

slik vil jeg leve gjennom min sang

og mine tunge klagerop mot månen

full av lykke og med sølv i håret

til jeg selv engang blir støv

H.

Fra "100 sauedikt" Dikt nr 92.

Og så - 36 år etter?

skriver jeg fortsatt. Det er visst en trang jeg har.Men hva skriver jeg om? Det er nå jeg gjerne skulle vært en fugl, kanskje en blå fugl og svevd under en rød himmel og sett ned på jorda. Sett meg der nede og kanskje trukket noen sammenlikninger. Hva skriver jeg om nå? Hva er jeg opptatt av i dag. Hvordan skriver jeg? Lot jeg min uskyld fare underveis?  Så mange spørsmål å stille, så få svar å gi. Det enkleste er å fortsette med et nytt dikt, et dikt av nyere dato:

Dikt nr.100.

Da nato ikke lenger ville forsvare oss

mot angrep, men ble til en angriper selv,

invaderte på balkan

og begynte å slakte mennesker;

hva gjorde jeg da?

Kjøpte ei tomt og begynte å bygge!

Hva annet kunne jeg gjøre, i en slik situasjon?

Jeg kunne ikke sitte der, og se på det som skjedde

lytte til alle skrikene …

Jeg la stein på stein ,

sleit meg svett av kroppsarbeid om dagene,

og i de blå kveldene, satt jeg og så på månen

mens jeg hvilte ryggen mot mursteinene.

Slik fikk jeg en mur opp i vater,

og da de bombet den gamle brua

laget jeg vegger av tykk betong.

For slik trodde jeg at skrikene ikke skulle nå inn til meg

der jeg prøvde å synke inn til min egen verden,

Men det hjalp ikke, hvor mye jeg bygget,

jeg hørte fortsatt drønnene, når bombene falt.

Men jeg tilleggsisolerte med tykke halmballer,

det hjalp ei stund – spesielt da naboene ble redde for påførte plager, musepest,

hjemlige trivialiteter, som fikk meg over på andre tanker.

Og hver dag gikk jeg av gårde og bygget på mitt hus,

planla hage, og andre fikse løsninger, plantet et epletre.

Men så gikk europa ”out-of-area”,

invaderte et land på ei løgn, og stjal dets rikdommer,

begynte å drepe og pine menneskene,

som om de ikke var pint nok fra før.

Da flyttet jeg nordover og begynte med sau.

Og da alle tenkte på den ellevte september i new york

tenkte jeg på ellevte september i chile,

og bursdagen til dattera mi, ellevte september.

da de invaderte afganistan fikk jeg mine første lam.

Slik forsøker jeg nå å skape liv

som ei motvekt mot det å drepe,

drønnene utenfra blir ikke så sterke på den måten.

Fra "100 sauedikt" dikt nr 100.

H.