Ei novelle

Har nå lagt ut novella "Rød Kjærlighet". Den kan leses i sin helhet gjennom å trykke på lenken under. Dette er en av en serie noveller med nordnorsk (eller lokalt) tilsnitt som jeg laget for en del år siden.
Kos deg med lesinga og skriv gjerne en kommentar på bloggen etterpå. :)
H.

http://www.fridaforlag.no/Rod%20kj%20novelle.html

Tilbake til menneskene?

Har ikke fått pleid blogen min på ei stund, på grunn av stormjenta "Berit" . Hu var ikke snill med verken meg  eller sauene mine. Og kastet meg ut fra verdensveven gjorde hun også. For de som begynner å bli lei av dikt om sauer (det vil komme flere)  så beveger jeg meg derfor tilbake til menneskeverden. Og hva passer da bedre enn å fortsette med  "Maria"? 

  Maria

Kjente jeg hodet ditt

på puta mi i natt, Maria?

Og kilte pusten din

søtt og varmt i nakken.

Var det bare en drøm?

Du var borte da jeg våknet!

Så jeg deg i regnet foran huset mitt, Maria?

Med øynene varme.

Du hadde gått hele dagen for å komme .

Stakk du hendene i baklommene mine

holdt meg fast da jeg ville falle!

Hjalp du meg inn?

Løftet du leppene dine mot meg, Maria?

Da jeg tok hodet ditt i hendene mine

 og sa jeg ikke kunne leve mer,

 jeg kunne ikke strekke meg lenger,

jeg hadde ikke mer å gi,
mitt hjerte hadde stoppet.

 Engang skal du forstå,

du mor over alle mødre

Hvor mye smerte et menneskeliv kan romme

Vil du være der den dagen, Maria

 - for meg?

H.

Dikt "34" fra "100 sauedikt"

34.

når sola blir et barn

og må stå på tærne

med hendene på bordkanten

og  ikke greier å titte over

er det tid for kos

hannibal går og snuser i lufta,

vrenger overleppen,

grynter,

det tar sin tid,

for lett er det ikke, få dem stå

helst vil de løpe

ei kort tid kjenner de trangen

når han  snuser på dem

og dytter dem i siden

grynter

seiersdristig tar han dem

med bakføttene plantet i bakken

holder dem rolig under seg

og støter i det gamle ritualet

i et bankende øyeblikk

når stjernene stopper å dreie

og solen rødmer under horisonten

og hele verden roper

skyter han inn sæden

et hest stønn fra strupen

i den kalde vinternatten

Så planter han føttene i bakken igjen.

H.

19.

å leve i nuet,

er det det jeg skal lære?

finne ly, magen mett

ørte, tygge drøv

halvlukkede øyne,

varmen fra de andre i ringen,

ingen begynnelse, ingen slutt

å leve i nuet.

sola på himmelen,

vinden i skyen,

bølgene på havet,

bevege og bli beveget,

være sammen.

væren vakter,

holder svarte skygger kontrollerbare,

nok for deg,

nok for meg,

nok for oss,

ingen begynnelse, ingen slutt

endelig,

å leve i nuet.

H

   16.

de er mine slaver nå, sauene

når jeg blåser i fløyta kommer de løpende

de vet hva de får.

Jeg passer alltid på

å ha  lommene fulle,

med brødsmuler,

glassperler.

Hvor er alt gullet i kirkene kommet fra?

så lett kan vi krype inn i hodene

på de edleste av oss,

de kan aldri verge seg helt

mot overmakten.

Men når blir det ondskap?

Kan ikke en rettferdig herre

en vennlig hersker,

  være bra mot sine undersåtter?

det er den gamle historien,

vi blir dem vi blir,

vi glir inn i rollene

makten smaker søtt på leppene

og spillet er fullt av sødme.

vi finner alltid en vi kan bruke,

slik kan vi binde hverandre

fast i en ring som aldri slutter,

og de vet ikke, de som ennå ikke lider

hva de byttet glasset, smulene mot.

H.

98.

vi smiler hele tiden,

men blir stadig færre,

sauebøndene.

Trekker vi grafene

noen år inn i framtiden er vi borte.

Men produksjonen blir opprettholdt,

sier våre talsmenn, sekretærene

og alle de andre myndighetene

sier det samme,

vi bare importerer maten fra fattigfolket på haiti,

når de igjen kommer igang med dyrkinga.

på de siste ti åra er vi halvert,

så der sitter vi på fjøskrakken

og klager på

bjørnen, ulven, gaupa, jerven, ørna, ravna og kråka, spissmusa.

for alle eter de sau,

og gjermund eggen måtte legge ned.

stygg sak dette med rovdyr,

men rovdyr har ikke spist opp alle melkebønder,

grasprodusenter, korndyrkere, potetdyrkere
nei, det har utviklinga gjort!

Og utviklinga, den bare går den,

det er ikke noe vi kan gjøre

utenom å ete hverandre, vokse, bli stor,

Det er det de sier, alle som vil bøndene alt godt.

Og bøndene, de tror at slik er det,

mens de skyter

bjørnen, ulven, gaupa, jerven, ørna, ravna og kråka, spissmusa

og legger ned i et akselrerende tempo

så flytter de inn til byene og hever produksjonstilskudd.

H.

Et gammelt dikt om framtida...

På Stillhetens Hav 

var vi engang

- da månelyset brast!

Og ravnene fløy opp

forskremt i det stummende mørket.

Men vi kalte fram slavene våre

- joggende

for arbeid gir varme.

Så gikk vi tilbake til sengene våre.

Det  var jo midt på natten!

H:

"Rød kjærlighet - noveller og stubber fra Nordnorge".

 Jeg redigerer noen noveller (historier) og  og håper å gjøre dem tilgjengelig på nettet om ikke så lenge. I mellomtiden legger jeg ut noen smaksprøver til dere på bloggen  Felles for novellene er at de springer ut fra et nordnorsk bakteppe. Samlingen vil hete: "Rød kjærlighet - noveller og stubber fra Nordnorge" og dette er litt fra begynnelsen på tittelnovella:

Rød kjærlighet

Den gode sola hang lavt på himmelen den natta. Den berørte havet og ble stadig mer rød i fargen. De gamle skuttet seg og sa at når sola drakk blod var det noen som ble drept ute i den store verden. Men de unge fnyste av slikt tøys, skulle ei rød sol bety noe, så måtte det iallfall være noe som hadde med romantikk og ild å gjøre, kanskje kjærlighet.

            Men de gamle var standhaftige og sa, vent bare – og spyttet skrå langt bortover veiene og gikk heim og stengte dørene, mens de unge bare lo og lurte seg bak hesjene og klinte.

            Ute i de små timene kom med ett Johanna vaggende; kua hadde gått seg fast i myra, det dumme nautet, og holdt på å forkomme. Velsignede folk, var det noen som kunne hjelpe?

            Sola var blitt ekstra rød og ikke bare den; nei halve himmelen hadde samme farge, og båtene ute på havet rodde som i tykt fiskeblod.

            Johanna hadde kommet til bygda for ti år siden og var ennå ikke en av de andre. Hun var et senete, spissneset kvinnfolk i førtiårene. Håret hennes var strøket over hodet og oppsatt i et grått nøste i nakken. Når hun gikk, hadde hun lagt seg til en framlut, vaggende gange som gjorde henne eldre enn hun var.

            Nå var det ikke bare nesen hennes som endte i en spiss, som påvirket av tyngdekraften bikket den nedover og liknet et måsenebb; nei, hele skikkelsen hennes var som bygget opp omkring ei eneste form, med kroppen hennes som den største og nesen hennes som den minste, som om proporsjonene hennes var etterlatenskaper Vår Herre hadde hatt til overs, den ene forma som han bare kunne strekke, og forminske, og justere .

            Folk kalte henne for Pingvin-Johanna.

Nå kalte de henne det ikke fordi de var spesielt ondskapsfulle, men fordi de hadde det med å sette kallenavn på folk. Nåja, kjerringene hadde vel kanskje et snev av skadefryd i seg, og kanskje også uro, når de, voksne mennesker, brukte dette navnet. Det var ikke å nekte for det. Når de nå sto bak gardinene og så henne komme vaggende, grøsset de og himmelen syntes å likne en himmelsk brann, som om helvete hadde slitt seg løs fra berget under dem og strakte hendene langt opp i skyene. Og de tenkte på ryktene de hørte om at mannfolkene deres ga henne både det ene og det andre. Hun - Pingvinen. Det var nok bare sladder, men sladder har en egen evne til å klebe og stikke.

            De grøsset der de sto.

 (...)
fortsettelse kommer...

H:

 47.

Ulla kommer ned fra fjellet  

vil tilbake til dit hun kom fra

som lam. 

Så sterke er båndene til det hun forlot.

Hun har gått over fjellet,

med lammet hoppende etter

på lamungers vis,

det vil ikke slippe mora av syne,

tryggheten, navlestrengen

til livet, til framtida,

ennå, ennå, så mye å lære.

Ulla går over fjellet,

hun bor på andre sida,

har merker i ørene,

slaver der – for menneskene.

Men trangen fra barndommens bindinger

styrer hennes skritt, lokker henne videre

til stedet hun levde,

sin første sommer.

Hva er det som trekker henne?

Hva er det som drar?

Gress er gress og stein er stein,

havet, den samme rullingen.

Alle vil vi tilbake

til det vi engang forlot

og denne trangen bærer vi i oss

som en uforløst smerte, dypt gjemt

blant minnene.

H:

1.

Jeg var som ett skip full av råte
sjøsatt for de store hav,
men jeg fikk aldri seile. 
Alltid sprang jeg lekk mens jeg lå ved kaiene.

Men alle lå vi ved kaiene,

ventet,

ventet på god bør, reparasjonene som aldri kom,

ventet, ventet

Og slik gikk årene!

Ventet, ventet

Vi spiste bra og hadde det godt og elsket våre kvinner!

Og slik gikk årene!.

.Vi var skipene, bygget for de store oseaner

med stål i spantene og sveisesømmer i skrogene

vi var som blodigler

satt på nakkene til hverandre

diet, drakk oss fulle på drømmer og utspedd vin

men alltid lengtet vi

til noe annet, til noe nytt

som om vi ikke visste

et lysglimt, en liten dirring nede i jernskrogene våre

en eksplosjon som kunne skade

rokke hele systemet

men vi var alene når vi lå i dokk ved kaiene,

vi var alene når vi drakk og knullet kjerringene våre

alltid var vi alene!

-  men jeg drømte om sauer, små luftige skapninger som løp  med vinden i nesen

i disse drømmer fikk vinden liv, og gresset og havet ropte,

men nede i stålbukene våre, eksplosjonene

jeg kunne ikke annet enn drømme!

H. 

Enda et dikt fra "100 sauedikt"

91.

I den nye økonomien

Hver mann sin sau

Tenk dere, i en storby i India

Hellige kyr, og alle leiende på en sau

to lam diltende etter

spretter og hopper, som småunger

nei, en idiotisk tanke,

det ville bli bilkork og kaos,

og uendelig mye dritt i gatene

Men kanskje menneskene kunne

flytte ut av byene

Til de grønne slettene, til de dype sjøene

som ikke er fiskerike mer,

men fulle av oljeholdig slim

og forvokst oppdrettsfisk, de nye karpene

som eter sauelort og snapper etter luft,

som tåler varme dager og kalde netter

designet av menneskehender

Tenk dere, løvetann,

alle ugressplantene som nå endelig

kunne slippe til, skvalderkål, floghavre

Grønnfor og salat for sau og lam

som selv blir biff for ravn og ørn

Hjulet, som vi mistet, og fant igjen,

ringen uten begynnelse og slutt,

Den evige sirkel.

Livet som nå leves horisontalt

Fra soloppgang til solnedgang

i arbeid,

Og ikke fra dypet og opp til Himmelen

for de som klatrer.

For det finnes ingen himmel mer

Bare mennesker som trasker over jorden,

Hvileløse sjeler, frosset fast i sin ensomhet

Over å ikke lenger være - den ene!

H.

88.

da min far dreiv med sau

vekslet han annenhvert år

å ha sju og åtte søyer i fjøset,

og han greide seg bra med det.

nå hadde far min også to kuer og tre høner..

de sier at for at jeg

skal kunne leve av sau

må jeg ha iallfall to hundre søyer

med to lam hver,

med ofte flere, både tre og fire.

jeg spør meg selv,

faren min var både stor og feit,

mens jeg er liten og tynn,

hvordan kunne han slippe så billig unna

åt vi ikke mat da jeg vokste opp?

Så hva har blitt billigere,

og hva har blitt dyrere?

alle forstår vel at han produserte mindre enn meg?

Men så sier de, vi har høyere levestandard,

vi skal ha mere, vi krever mere.

Men herregud, jeg krever jo ingenting

utenom å få leve

og ha kjøtt og melk på bordet,

omtrent slik som han hadde det?

Å, hvem har laget denne standarden

det er ikke meg,

ikke er det sauene mine heller,

og ihvertfall ikke

bøndene på haiti.

Fra "100 sauedikt", dikt nr 88.

Mitt liv...

Nå ble dette ei  litt "dramatisk" overskrift. Men det er det ikke. Det nye henger alltid fast i det gamle. Og vi små mennesker som prøver å leve våre liv så godt det lar seg gjøre, føler kanskje ofte at vi ikke alltid får tatt grep.

 "92".

Jeg har begynt med sau

for jeg vil lære å dikte igjen,

igjen vil jeg bli et liv på denne jorda

som puster gjennom alt som er,

lar meg leve mitt  liv

lar meg kjenne min verden,

lar meg se med egne øyne,

lar meg sanse med eget  sinn

lar meg berøre med egne hender

slik vil jeg leve gjennom min sang

og mine tunge klagerop mot månen

full av lykke og med sølv i håret

til jeg selv engang blir støv

H.

Fra "100 sauedikt" Dikt nr 92.

Og så - 36 år etter?

skriver jeg fortsatt. Det er visst en trang jeg har.Men hva skriver jeg om? Det er nå jeg gjerne skulle vært en fugl, kanskje en blå fugl og svevd under en rød himmel og sett ned på jorda. Sett meg der nede og kanskje trukket noen sammenlikninger. Hva skriver jeg om nå? Hva er jeg opptatt av i dag. Hvordan skriver jeg? Lot jeg min uskyld fare underveis?  Så mange spørsmål å stille, så få svar å gi. Det enkleste er å fortsette med et nytt dikt, et dikt av nyere dato:

Dikt nr.100.

Da nato ikke lenger ville forsvare oss

mot angrep, men ble til en angriper selv,

invaderte på balkan

og begynte å slakte mennesker;

hva gjorde jeg da?

Kjøpte ei tomt og begynte å bygge!

Hva annet kunne jeg gjøre, i en slik situasjon?

Jeg kunne ikke sitte der, og se på det som skjedde

lytte til alle skrikene …

Jeg la stein på stein ,

sleit meg svett av kroppsarbeid om dagene,

og i de blå kveldene, satt jeg og så på månen

mens jeg hvilte ryggen mot mursteinene.

Slik fikk jeg en mur opp i vater,

og da de bombet den gamle brua

laget jeg vegger av tykk betong.

For slik trodde jeg at skrikene ikke skulle nå inn til meg

der jeg prøvde å synke inn til min egen verden,

Men det hjalp ikke, hvor mye jeg bygget,

jeg hørte fortsatt drønnene, når bombene falt.

Men jeg tilleggsisolerte med tykke halmballer,

det hjalp ei stund – spesielt da naboene ble redde for påførte plager, musepest,

hjemlige trivialiteter, som fikk meg over på andre tanker.

Og hver dag gikk jeg av gårde og bygget på mitt hus,

planla hage, og andre fikse løsninger, plantet et epletre.

Men så gikk europa ”out-of-area”,

invaderte et land på ei løgn, og stjal dets rikdommer,

begynte å drepe og pine menneskene,

som om de ikke var pint nok fra før.

Da flyttet jeg nordover og begynte med sau.

Og da alle tenkte på den ellevte september i new york

tenkte jeg på ellevte september i chile,

og bursdagen til dattera mi, ellevte september.

da de invaderte afganistan fikk jeg mine første lam.

Slik forsøker jeg nå å skape liv

som ei motvekt mot det å drepe,

drønnene utenfra blir ikke så sterke på den måten.

Fra "100 sauedikt" dikt nr 100.

H.

Nå er jeg også blitt blogger

Fra 1975 og fram til i dag har det gått lang tid. Da var jeg ung og trodde at jeg var en ny Miguel de Cervantes Saaverdra. Eller kanskje var jeg hans helt som sloss med vindmøller og reddet yndige jomfruer. Uansett, jeg skreiv dikt og et par av disse ble publisert i "Nordfra -75", Nordnorsk Forfatterlag. Et hadde tittelen "Ein engel". Nå lever dette diktet et eget liv på nettet, publisert og "rettet på" av "Anne" på et nettsted som kalles "Mostly dikt". Dette siste synes jeg ikke noe om.
At folk radbrekker kunst er ikke noe særlig. En bør ha respekt for det folk skriver. Derfor benytter jeg anledningen til å lage en blogg. Så kan jeg publisere dette diktet (og annet) slik som jeg som har skrevet det, vil det skal framstå!

Katta

Eg gjekk til deg

ein dag i april

då sevja steig i trean

Du lukte opp

og lot meg inn

- uten augekast!

Og vi vart ett 

og eg vart to

å, vi var heit den natta!  

Og lyset kom

og du lot meg ut

med det samme du slapp inn katta.

H.