Og så - 36 år etter?

skriver jeg fortsatt. Det er visst en trang jeg har.Men hva skriver jeg om? Det er nå jeg gjerne skulle vært en fugl, kanskje en blå fugl og svevd under en rød himmel og sett ned på jorda. Sett meg der nede og kanskje trukket noen sammenlikninger. Hva skriver jeg om nå? Hva er jeg opptatt av i dag. Hvordan skriver jeg? Lot jeg min uskyld fare underveis?  Så mange spørsmål å stille, så få svar å gi. Det enkleste er å fortsette med et nytt dikt, et dikt av nyere dato:

Dikt nr.100.

Da nato ikke lenger ville forsvare oss

mot angrep, men ble til en angriper selv,

invaderte på balkan

og begynte å slakte mennesker;

hva gjorde jeg da?

Kjøpte ei tomt og begynte å bygge!

Hva annet kunne jeg gjøre, i en slik situasjon?

Jeg kunne ikke sitte der, og se på det som skjedde

lytte til alle skrikene …

Jeg la stein på stein ,

sleit meg svett av kroppsarbeid om dagene,

og i de blå kveldene, satt jeg og så på månen

mens jeg hvilte ryggen mot mursteinene.

Slik fikk jeg en mur opp i vater,

og da de bombet den gamle brua

laget jeg vegger av tykk betong.

For slik trodde jeg at skrikene ikke skulle nå inn til meg

der jeg prøvde å synke inn til min egen verden,

Men det hjalp ikke, hvor mye jeg bygget,

jeg hørte fortsatt drønnene, når bombene falt.

Men jeg tilleggsisolerte med tykke halmballer,

det hjalp ei stund – spesielt da naboene ble redde for påførte plager, musepest,

hjemlige trivialiteter, som fikk meg over på andre tanker.

Og hver dag gikk jeg av gårde og bygget på mitt hus,

planla hage, og andre fikse løsninger, plantet et epletre.

Men så gikk europa ”out-of-area”,

invaderte et land på ei løgn, og stjal dets rikdommer,

begynte å drepe og pine menneskene,

som om de ikke var pint nok fra før.

Da flyttet jeg nordover og begynte med sau.

Og da alle tenkte på den ellevte september i new york

tenkte jeg på ellevte september i chile,

og bursdagen til dattera mi, ellevte september.

da de invaderte afganistan fikk jeg mine første lam.

Slik forsøker jeg nå å skape liv

som ei motvekt mot det å drepe,

drønnene utenfra blir ikke så sterke på den måten.

Fra "100 sauedikt" dikt nr 100.

H.