Sauedikt nr 41.

41.

Lammetid, nytt liv

Dette miraklet som gjør at jeg er.

Vi går omkring mellom kalde steiner og hard sand

Av døde trær har vi bygget våre hus.

Av iskaldt stål har vi laget våre maskiner.

Dyrene hjelper oss å leve.

Hva er det som skjer, når celler begynner å  leve?

Dette spørsmålet får vi aldri svar på

Det er nesten trist,

og det gjør oss til ensomme skapninger i denne verden.

For spør mosen hvorfor den er til?

Og spør blomsten hvor den kommer fra?

Og når epletrærne gir oss frukt å spise, har de da en hemmelig plan med det?

Og hva med krøkebæra, med alle sine sunne antioksidanter?

Og når søyene lammer, hvor kommer gleden fra,

som lammene bringer med seg, inn i vår verden?

Og når mødrene gjør sine fortvilte utfall mot reven,

hvem har gitt dem en slik oppgave?

Når livet får bevissthet om seg selv

Når lammet føler glede, smerte, sinne

Hva er det som skjer da?

Fem måneder er gått siden Hannibal ga sin sæd,

På svarteste vinteren, når det store livet ligger i dvale, blir nytt liv skapt, 

noe vokser, et hjerte starter å slå

Jeg tar pulsen på mitt eget håndledd, føler hjertet som dunker i mitt bryst

Et hjerte slår ei tid, så stopper det.

Så starter et nytt å slå - et annet sted.

Sauedikt nr 40

40.

Snøen smelter raskere nå.

det har blitt varmere i været

Fuglene er som svarte prikker på himmelen

de flyr nordover, alltid nordover

vi ser dem høyt oppe

Solen stiger på himmelen

snart er den over fjellet

det varmer nå, og får Ulla til å klø

seg mot den store slipesteinsteinen.

Uro i flokken,

noe er forandret,

det gamle instinktet forteller

at det nå blir lettere å leve.

Ettåringene hopper og spretter,

springer plutselig i full fart rundt fjøsen,

en gang, to ganger, for så å stoppe og begynne å ete.

Hanibal sparker i snøen med stiv fot

får fram grønne spirer,

vårurter, fulle av energi

god på så mange smaker.

Han lærer de unge hvordan det gjøres.

Ulla er urolig, føler seg ikke hjemme i flokken,

trekker mot utkantene, men kommer stadig tilbake,

trekker seg vekk igjen.

Men stæren har satt seg på hustaket, kvitrer,

å, disse lydene,

det er så godt å leve nå,

og være en del av alt,

det store mysteriet,

det store hjulet.

Etter stormen!

Nytt år, og sola tar ett haneskritt opp på himmelen hver dag nå, som de gamle så fint sa det.
Ett er iallfall sikkert. Lyset kommer fort tilbake her nord. Det flommer  inn gjennom vinduet i kjøkkenet og stue og bader alt i lys -  det er som det nye året gjerne vil gjøre seg synlig for oss her i nord. Hvem vil ha mørke gardiner for vinduene nå?

Stormene synes også å ha lagt seg. Iallfall foreløpig. Vinden sees på som et problem, ikke minst i aviser og radio og tv. Men er den nå bare det? Kan det ikke være noe positivt i vind også?

Legger ut ei novelle som jeg har kalt : "Etter stormen" - lagt tilbake i tiden, den også.

For å lese. klikk på linken nedenfor:


http://www.fridaforlag.no/Etter%20stormen.html

Dikt "38" fra "100 sauedikt"

38.

Dagene er korte nå,

utsatt tid.

bare en blå skimring

midt på dagen,

- så tar natta over.

Vinden er kald

når den kommer fra nord,

med nok lanolin i ulla

holder en varmen!

Men en må ete,

og en må sove,

og en må være

en del av flokkens enhet

- for å leve!

Kommer en bort fra flokken

fryser en ihjel

gir mat til

ei kråke eller en rev.

H.

Ei novelle

Har nå lagt ut novella "Rød Kjærlighet". Den kan leses i sin helhet gjennom å trykke på lenken under. Dette er en av en serie noveller med nordnorsk (eller lokalt) tilsnitt som jeg laget for en del år siden.
Kos deg med lesinga og skriv gjerne en kommentar på bloggen etterpå. :)
H.

http://www.fridaforlag.no/Rod%20kj%20novelle.html

Tilbake til menneskene?

Har ikke fått pleid blogen min på ei stund, på grunn av stormjenta "Berit" . Hu var ikke snill med verken meg  eller sauene mine. Og kastet meg ut fra verdensveven gjorde hun også. For de som begynner å bli lei av dikt om sauer (det vil komme flere)  så beveger jeg meg derfor tilbake til menneskeverden. Og hva passer da bedre enn å fortsette med  "Maria"? 

  Maria

Kjente jeg hodet ditt

på puta mi i natt, Maria?

Og kilte pusten din

søtt og varmt i nakken.

Var det bare en drøm?

Du var borte da jeg våknet!

Så jeg deg i regnet foran huset mitt, Maria?

Med øynene varme.

Du hadde gått hele dagen for å komme .

Stakk du hendene i baklommene mine

holdt meg fast da jeg ville falle!

Hjalp du meg inn?

Løftet du leppene dine mot meg, Maria?

Da jeg tok hodet ditt i hendene mine

 og sa jeg ikke kunne leve mer,

 jeg kunne ikke strekke meg lenger,

jeg hadde ikke mer å gi,
mitt hjerte hadde stoppet.

 Engang skal du forstå,

du mor over alle mødre

Hvor mye smerte et menneskeliv kan romme

Vil du være der den dagen, Maria

 - for meg?

H.

Dikt "34" fra "100 sauedikt"

34.

når sola blir et barn

og må stå på tærne

med hendene på bordkanten

og  ikke greier å titte over

er det tid for kos

hannibal går og snuser i lufta,

vrenger overleppen,

grynter,

det tar sin tid,

for lett er det ikke, få dem stå

helst vil de løpe

ei kort tid kjenner de trangen

når han  snuser på dem

og dytter dem i siden

grynter

seiersdristig tar han dem

med bakføttene plantet i bakken

holder dem rolig under seg

og støter i det gamle ritualet

i et bankende øyeblikk

når stjernene stopper å dreie

og solen rødmer under horisonten

og hele verden roper

skyter han inn sæden

et hest stønn fra strupen

i den kalde vinternatten

Så planter han føttene i bakken igjen.

H.