Dikt "34" fra "100 sauedikt"

34.

når sola blir et barn

og må stå på tærne

med hendene på bordkanten

og  ikke greier å titte over

er det tid for kos

hannibal går og snuser i lufta,

vrenger overleppen,

grynter,

det tar sin tid,

for lett er det ikke, få dem stå

helst vil de løpe

ei kort tid kjenner de trangen

når han  snuser på dem

og dytter dem i siden

grynter

seiersdristig tar han dem

med bakføttene plantet i bakken

holder dem rolig under seg

og støter i det gamle ritualet

i et bankende øyeblikk

når stjernene stopper å dreie

og solen rødmer under horisonten

og hele verden roper

skyter han inn sæden

et hest stønn fra strupen

i den kalde vinternatten

Så planter han føttene i bakken igjen.

H.