98.

vi smiler hele tiden,

men blir stadig færre,

sauebøndene.

Trekker vi grafene

noen år inn i framtiden er vi borte.

Men produksjonen blir opprettholdt,

sier våre talsmenn, sekretærene

og alle de andre myndighetene

sier det samme,

vi bare importerer maten fra fattigfolket på haiti,

når de igjen kommer igang med dyrkinga.

på de siste ti åra er vi halvert,

så der sitter vi på fjøskrakken

og klager på

bjørnen, ulven, gaupa, jerven, ørna, ravna og kråka, spissmusa.

for alle eter de sau,

og gjermund eggen måtte legge ned.

stygg sak dette med rovdyr,

men rovdyr har ikke spist opp alle melkebønder,

grasprodusenter, korndyrkere, potetdyrkere
nei, det har utviklinga gjort!

Og utviklinga, den bare går den,

det er ikke noe vi kan gjøre

utenom å ete hverandre, vokse, bli stor,

Det er det de sier, alle som vil bøndene alt godt.

Og bøndene, de tror at slik er det,

mens de skyter

bjørnen, ulven, gaupa, jerven, ørna, ravna og kråka, spissmusa

og legger ned i et akselrerende tempo

så flytter de inn til byene og hever produksjonstilskudd.

H.

Et gammelt dikt om framtida...

På Stillhetens Hav 

var vi engang

- da månelyset brast!

Og ravnene fløy opp

forskremt i det stummende mørket.

Men vi kalte fram slavene våre

- joggende

for arbeid gir varme.

Så gikk vi tilbake til sengene våre.

Det  var jo midt på natten!

H:

"Rød kjærlighet - noveller og stubber fra Nordnorge".

 Jeg redigerer noen noveller (historier) og  og håper å gjøre dem tilgjengelig på nettet om ikke så lenge. I mellomtiden legger jeg ut noen smaksprøver til dere på bloggen  Felles for novellene er at de springer ut fra et nordnorsk bakteppe. Samlingen vil hete: "Rød kjærlighet - noveller og stubber fra Nordnorge" og dette er litt fra begynnelsen på tittelnovella:

Rød kjærlighet

Den gode sola hang lavt på himmelen den natta. Den berørte havet og ble stadig mer rød i fargen. De gamle skuttet seg og sa at når sola drakk blod var det noen som ble drept ute i den store verden. Men de unge fnyste av slikt tøys, skulle ei rød sol bety noe, så måtte det iallfall være noe som hadde med romantikk og ild å gjøre, kanskje kjærlighet.

            Men de gamle var standhaftige og sa, vent bare – og spyttet skrå langt bortover veiene og gikk heim og stengte dørene, mens de unge bare lo og lurte seg bak hesjene og klinte.

            Ute i de små timene kom med ett Johanna vaggende; kua hadde gått seg fast i myra, det dumme nautet, og holdt på å forkomme. Velsignede folk, var det noen som kunne hjelpe?

            Sola var blitt ekstra rød og ikke bare den; nei halve himmelen hadde samme farge, og båtene ute på havet rodde som i tykt fiskeblod.

            Johanna hadde kommet til bygda for ti år siden og var ennå ikke en av de andre. Hun var et senete, spissneset kvinnfolk i førtiårene. Håret hennes var strøket over hodet og oppsatt i et grått nøste i nakken. Når hun gikk, hadde hun lagt seg til en framlut, vaggende gange som gjorde henne eldre enn hun var.

            Nå var det ikke bare nesen hennes som endte i en spiss, som påvirket av tyngdekraften bikket den nedover og liknet et måsenebb; nei, hele skikkelsen hennes var som bygget opp omkring ei eneste form, med kroppen hennes som den største og nesen hennes som den minste, som om proporsjonene hennes var etterlatenskaper Vår Herre hadde hatt til overs, den ene forma som han bare kunne strekke, og forminske, og justere .

            Folk kalte henne for Pingvin-Johanna.

Nå kalte de henne det ikke fordi de var spesielt ondskapsfulle, men fordi de hadde det med å sette kallenavn på folk. Nåja, kjerringene hadde vel kanskje et snev av skadefryd i seg, og kanskje også uro, når de, voksne mennesker, brukte dette navnet. Det var ikke å nekte for det. Når de nå sto bak gardinene og så henne komme vaggende, grøsset de og himmelen syntes å likne en himmelsk brann, som om helvete hadde slitt seg løs fra berget under dem og strakte hendene langt opp i skyene. Og de tenkte på ryktene de hørte om at mannfolkene deres ga henne både det ene og det andre. Hun - Pingvinen. Det var nok bare sladder, men sladder har en egen evne til å klebe og stikke.

            De grøsset der de sto.

 (...)
fortsettelse kommer...

H:

 47.

Ulla kommer ned fra fjellet  

vil tilbake til dit hun kom fra

som lam. 

Så sterke er båndene til det hun forlot.

Hun har gått over fjellet,

med lammet hoppende etter

på lamungers vis,

det vil ikke slippe mora av syne,

tryggheten, navlestrengen

til livet, til framtida,

ennå, ennå, så mye å lære.

Ulla går over fjellet,

hun bor på andre sida,

har merker i ørene,

slaver der – for menneskene.

Men trangen fra barndommens bindinger

styrer hennes skritt, lokker henne videre

til stedet hun levde,

sin første sommer.

Hva er det som trekker henne?

Hva er det som drar?

Gress er gress og stein er stein,

havet, den samme rullingen.

Alle vil vi tilbake

til det vi engang forlot

og denne trangen bærer vi i oss

som en uforløst smerte, dypt gjemt

blant minnene.

H:

1.

Jeg var som ett skip full av råte
sjøsatt for de store hav,
men jeg fikk aldri seile. 
Alltid sprang jeg lekk mens jeg lå ved kaiene.

Men alle lå vi ved kaiene,

ventet,

ventet på god bør, reparasjonene som aldri kom,

ventet, ventet

Og slik gikk årene!

Ventet, ventet

Vi spiste bra og hadde det godt og elsket våre kvinner!

Og slik gikk årene!.

.Vi var skipene, bygget for de store oseaner

med stål i spantene og sveisesømmer i skrogene

vi var som blodigler

satt på nakkene til hverandre

diet, drakk oss fulle på drømmer og utspedd vin

men alltid lengtet vi

til noe annet, til noe nytt

som om vi ikke visste

et lysglimt, en liten dirring nede i jernskrogene våre

en eksplosjon som kunne skade

rokke hele systemet

men vi var alene når vi lå i dokk ved kaiene,

vi var alene når vi drakk og knullet kjerringene våre

alltid var vi alene!

-  men jeg drømte om sauer, små luftige skapninger som løp  med vinden i nesen

i disse drømmer fikk vinden liv, og gresset og havet ropte,

men nede i stålbukene våre, eksplosjonene

jeg kunne ikke annet enn drømme!

H. 

Enda et dikt fra "100 sauedikt"

91.

I den nye økonomien

Hver mann sin sau

Tenk dere, i en storby i India

Hellige kyr, og alle leiende på en sau

to lam diltende etter

spretter og hopper, som småunger

nei, en idiotisk tanke,

det ville bli bilkork og kaos,

og uendelig mye dritt i gatene

Men kanskje menneskene kunne

flytte ut av byene

Til de grønne slettene, til de dype sjøene

som ikke er fiskerike mer,

men fulle av oljeholdig slim

og forvokst oppdrettsfisk, de nye karpene

som eter sauelort og snapper etter luft,

som tåler varme dager og kalde netter

designet av menneskehender

Tenk dere, løvetann,

alle ugressplantene som nå endelig

kunne slippe til, skvalderkål, floghavre

Grønnfor og salat for sau og lam

som selv blir biff for ravn og ørn

Hjulet, som vi mistet, og fant igjen,

ringen uten begynnelse og slutt,

Den evige sirkel.

Livet som nå leves horisontalt

Fra soloppgang til solnedgang

i arbeid,

Og ikke fra dypet og opp til Himmelen

for de som klatrer.

For det finnes ingen himmel mer

Bare mennesker som trasker over jorden,

Hvileløse sjeler, frosset fast i sin ensomhet

Over å ikke lenger være - den ene!

H.