1.
Jeg var som ett skip full av råte
sjøsatt for de store hav,
men jeg fikk aldri seile.
Alltid sprang jeg lekk mens jeg lå ved kaiene.
sjøsatt for de store hav,
men jeg fikk aldri seile.
Alltid sprang jeg lekk mens jeg lå ved kaiene.
Men alle lå vi ved kaiene,
ventet,
ventet på god bør, reparasjonene som aldri kom,
ventet, ventet
Og slik gikk årene!
Ventet, ventet
Vi spiste bra og hadde det godt og elsket våre kvinner!
Og slik gikk årene!.
.Vi var skipene, bygget for de store oseaner
med stål i spantene og sveisesømmer i skrogene
vi var som blodigler
satt på nakkene til hverandre
diet, drakk oss fulle på drømmer og utspedd vin
men alltid lengtet vi
til noe annet, til noe nytt
som om vi ikke visste
et lysglimt, en liten dirring nede i jernskrogene våre
en eksplosjon som kunne skade
rokke hele systemet
men vi var alene når vi lå i dokk ved kaiene,
vi var alene når vi drakk og knullet kjerringene våre
alltid var vi alene!
- men jeg drømte om sauer, små luftige skapninger som løp med vinden i nesen
i disse drømmer fikk vinden liv, og gresset og havet ropte,
men nede i stålbukene våre, eksplosjonene
jeg kunne ikke annet enn drømme!
H.
Er med deg ogå her, Hermann. Dette var veldig bra. Du skaper nydelige visuelle bilder, men er kanskje litt for raus med ord? Kan du minimalisere budkapet ytterligere? Tenk på Hemingway som skrev verdens korteste novelle: "Ubrukt barnevogn til salgs". Underteksten hans var fenomenal og i poesi skal den være enda mer ypperlig. Dessuten blir jeg usikker på versene dine, hvor begynner du og hvor slutter du verset (husk mellomrom) Slik dette diktet framtrer finnes ingen mellomrom. man blir stakkåndet av slikt ;.)
SvarSlettFortsett å skrive, du har tydeligvis et poetisk grep
Takk for nyttige ord. Litt om hvordan jeg skriver:
SvarSlettDe fleste av dikta mine blir til i løpet av fem ti minutter og skrives ned i en form for "stream of consciousness" eller i en sterk tilstand av en eller annen følelse - hvis jeg da ikke bare skal fortelle ei historie på en kort og rask måte.
Jeg skriver korte tekster, dikt, poesi (kall det hva du vil) fordi det er morro å skrive slik og fordi jeg har en trang i meg å få sette ned ord på papiret på denne måten.Men en slik måte å skrive på går sikkert ut over det håndtverksmessige, for det blir lite sliping og filing på ordene. Og av og til skravler jeg for mye. På den andre siden bevarer jeg kanskje en viss friskhet i uttrykket, hva vet jeg?
Ei anna sak er at måten jeg skriver på, og at jeg har starta denne blogen, også er en liten protest mot mye av det som skrives av poesi i dag hvor konvensjonene, skrivinga på den rette måten,"filinga av orda" er blitt et mantra så viktig at dikta ofte både er blodløse og så uforståelige for folk flest at nesten ingen leser dem (utenom noen spesielt interesserte). Det er synd og det gjør poesien ei bjørnetjeneste - og ikke minst, det tar fra folk gleden og styrken ved å oppleve krafta i et dikt. Nei vi skulle startet en bevegelse:
Dikt ut til folket,
ta tilbake poesien!
Spennende. Faktisk enig med både deg og Anonym. Sjøl skriver jeg etter "steam of consciousness", men filer på det etterpå til jeg tror jeg har essensen av det jeg vil si. Se f.eks. http://janrivers.blogspot.com/2011/10/den-greske-tragedie.html
SvarSlettMen skit au, Hermann, kjør bare på slik du selv vil. Kanskje ligger det nyskapelse i det, og det er for jævlig å la den fare. Jeg får i allefall opplevelser og gjenkjennelser av det . . . og hva mer kan man kreve?
Jeg vet ikke om jeg og A er så uenig når det kommer til stykket. Det er kanskje mer gradsforskjeller. Men jeg tror forskjellige tekster krever forskjellig grep (iallfall hvis jeg skal skrive dem:) Sjølsagt filer jeg, tar bort forkjærte ord osv., men dikt kryper så mye tettere, eller springer så mye mer direkte ut av følelsene enn brede anlagte romaner som krever strukturer, budskap og form, og altså planlegging på en helt anna måte.
SvarSlettMen når A skriver at "Tenk på Hemingway som skrev verdens korteste novelle: "Ubrukt barnevogn til salgs". så har A rett i at undertekst er et viktig litterært virkemiddel som ikke skal undervurderes, men det er likevel ikke mer enn det, et av mange "redskap i verktøykassa" (et forslitt uttrykk, forresten).
Hemingway var et stort geni, og jeg elsker å lese både romanene hans og mange av novellene hans. Men hvis han ga ut ei novellesamling med ti noveller a la "Ubrukt barnevogn til salgs" ville denne novellesamlingen kun gi meg dårlige leseopplevelser og jeg ville føle meg snytt. For han overlater hele novelleskrivinga til leseren. og det ville ikke ha gitt følelsene mine noe særlig å sitte å lese disse historiene sjøl om hjernen min gjerne slo fast at undertekstene hans var helt utrolige (men fargene, smakene osv. var borte).
Og når jeg er inne på følelser så tenk på de gamle mestrene, f.eks. vår store nordnorske Petter Dass, som skapte så stor landesorg i Nordnorge da han døde at fiskerne seilte med svart merke i seglene sine i århundrer etterpå. Tenk på hvordan han koste seg med ordene, med fargene og smakene, overdrivelsene, krafta i ordene etc. Og selv om ingen ville komme på å skrive slik i dag, og ikke ville det være legitimt å gjøre det heller, er jeg sikker på at han måtte ha hatt det utrolig artig når han skreiv og tekstene hans satt jo også spikret inn i hjerterøttene på folket langs kysten i århundrer etterpå.