"Rød kjærlighet - noveller og stubber fra Nordnorge".

 Jeg redigerer noen noveller (historier) og  og håper å gjøre dem tilgjengelig på nettet om ikke så lenge. I mellomtiden legger jeg ut noen smaksprøver til dere på bloggen  Felles for novellene er at de springer ut fra et nordnorsk bakteppe. Samlingen vil hete: "Rød kjærlighet - noveller og stubber fra Nordnorge" og dette er litt fra begynnelsen på tittelnovella:

Rød kjærlighet

Den gode sola hang lavt på himmelen den natta. Den berørte havet og ble stadig mer rød i fargen. De gamle skuttet seg og sa at når sola drakk blod var det noen som ble drept ute i den store verden. Men de unge fnyste av slikt tøys, skulle ei rød sol bety noe, så måtte det iallfall være noe som hadde med romantikk og ild å gjøre, kanskje kjærlighet.

            Men de gamle var standhaftige og sa, vent bare – og spyttet skrå langt bortover veiene og gikk heim og stengte dørene, mens de unge bare lo og lurte seg bak hesjene og klinte.

            Ute i de små timene kom med ett Johanna vaggende; kua hadde gått seg fast i myra, det dumme nautet, og holdt på å forkomme. Velsignede folk, var det noen som kunne hjelpe?

            Sola var blitt ekstra rød og ikke bare den; nei halve himmelen hadde samme farge, og båtene ute på havet rodde som i tykt fiskeblod.

            Johanna hadde kommet til bygda for ti år siden og var ennå ikke en av de andre. Hun var et senete, spissneset kvinnfolk i førtiårene. Håret hennes var strøket over hodet og oppsatt i et grått nøste i nakken. Når hun gikk, hadde hun lagt seg til en framlut, vaggende gange som gjorde henne eldre enn hun var.

            Nå var det ikke bare nesen hennes som endte i en spiss, som påvirket av tyngdekraften bikket den nedover og liknet et måsenebb; nei, hele skikkelsen hennes var som bygget opp omkring ei eneste form, med kroppen hennes som den største og nesen hennes som den minste, som om proporsjonene hennes var etterlatenskaper Vår Herre hadde hatt til overs, den ene forma som han bare kunne strekke, og forminske, og justere .

            Folk kalte henne for Pingvin-Johanna.

Nå kalte de henne det ikke fordi de var spesielt ondskapsfulle, men fordi de hadde det med å sette kallenavn på folk. Nåja, kjerringene hadde vel kanskje et snev av skadefryd i seg, og kanskje også uro, når de, voksne mennesker, brukte dette navnet. Det var ikke å nekte for det. Når de nå sto bak gardinene og så henne komme vaggende, grøsset de og himmelen syntes å likne en himmelsk brann, som om helvete hadde slitt seg løs fra berget under dem og strakte hendene langt opp i skyene. Og de tenkte på ryktene de hørte om at mannfolkene deres ga henne både det ene og det andre. Hun - Pingvinen. Det var nok bare sladder, men sladder har en egen evne til å klebe og stikke.

            De grøsset der de sto.

 (...)
fortsettelse kommer...

H: